Selvskading er handlinger som innebærer at personen påfører seg skade og smerte uten at vedkommende har til hensikt å ta sitt eget liv, også kalt «villet egenskade». Selvskading er en handling mennesker bruker for å håndtere smertefulle eller overveldende tanker, følelser eller situasjoner. Selvskading blir dermed et forsøk på mestring for å takle ubehagelige følelser, og er en måte å overleve på. Ved å skade seg selv kan vedkommende føle seg bedre for en stund og være i stand til å mestre livet sitt. Mange opplever at den fysiske smerten som oppstår når en skader seg er lettere å håndtere enn ubehagelige og kaotiske følelser og tanker.

Selvskading kan dreie seg om alt fra kutting, risping og brannskader, til slag mot egen kropp og forgiftning. Ofte kan personen oppleve å overmannes av et intenst ubehag der selvskadingen blir det eneste botemiddel som kan gi umiddelbar lindrende effekt. De fleste som skader seg vet at det også finnes negative sider med selvskadingen, og vil etter hvert erkjenne at det ikke er effektivt på lang sikt. Det kan værevanskelig å oppdage at en person selvskader, da det ofte er knyttet stor skam til selve handlingene, og den det gjelder vil ofte prøve å skjule evtentuelle risp, kutt og arr.  

Ungdommer som er i særlig risiko for å benytte selvskading som mestringsstrategi er de som har opplevd tidligere traumer, er sterkt tvangspreget i handlinger, som har store konflikter i familiemiljø, som ned vurderer seg selv, som har høy grad av impulsivitet, manglende evne til å regulere følelser og som opplever kulturkrasj. 

Tegn på selvskading kan være: 
‍

• Kutt eller brennmerker på armer, bein eller mage
  ‍
• Går iført lange bukser og langermet genser midt på sommeren
  ‍
• Trekker seg unna sosiale sammenkomster
  ‍
• Endret humør

‍

Grensen mellom å ha et anstrengt forhold til mat, kropp og vekt og det å ha en spiseforstyrrelse er ofte glidende. Det er normalt å ha perioder hvor du er misfornøyd med egen kropp, slurver med maten eller er ekstra fokusert på«riktig» kosthold. Vi snakker først om en spiseforstyrrelse når tanker,følelser og adferd knyttet til mat, kropp og vekt overskygger alt annet, og forringer livskvaliteten.

På lik linje med selvskading er spiseforstyrrelser en måte å håndtere et følelseskaos på. Spiseforstyrrelsen kan gi en opplevelse av å ha kontroll og igjen følelse av mestring. I overgangsfaser i livet, ved tap eller sorg,krenkelser, angst eller uro kan en løsning bli å ta kontroll over mat, kropp eller trening. Spiseforstyrrelsen fungerer derfor som en mestringsmekanisme, en beskyttelse mot følelsen av å ikke strekke til, å aldri være flink nok, dyktig nok eller pen nok.

En spiseforstyrrelse kan komme til uttrykk på ulike måter. Selv om mange tenker på spiseforstyrrelser som en overopptatthet av å være tynn, og et inn tak av lite mat, kan spiseforstyrrelser også komme til uttrykk gjennom tvangspreget trening, overspising etterfulgt av oppkast for å kompensere for matinntak,overopptatthet av sunn mat og/eller muskelbyggende mat og trening, eller et ukontrollertstort matinntak uten kompenserende adferd.  

Risikofaktorer for å utvikle spiseforstyrrelser er til dels fellesmed risikofaktorene for selvskading. Mennesker som utvikler en spiseforstyrrelse har ofte lav selvfølelse og egenverdi. Mange er selvkritiske og misfornøyd med egen kropp og utseende. Noen har perfeksjonistiske trekk som gjør at de stillersvært høye krav til seg selv om å prestere bra på skole, trening og på sosiale arenaer. Dette kan bidra til å både utløse og opprettholde overopptatthet rundt mat, kropp og vekt.

Mennesker med spiseforstyrrelser er også i risiko for å utvikle andre tilleggsproblemer, for eksempel angstlidelser, depresjonstilstander, selvskading og rusmisbruk.

‍Tegn på et utfordrende forhold til mat og kropp eller på en spiseforstyrrelse: 

• Endring i vekt, enten plutselig eller over tid
   
• Overopptatthet av vekt, kropp og mat
  ‍
• Unngår situasjoner med mat
  ‍
• Rigide regler knyttet til mat som begrunnes med et spesielt kosthold (f.eks. vegetarianer), eller at du ikke tåler/ikke liker enkelte typer mat
  ‍
• Uttrykker misnøye med egen kropp
  ‍
• Fremstår stresset før, under og etter måltid
  ‍
• Unngår å spise sammen med andre
  ‍
• Unngår visse matvarer
  ‍
• Treningen fremstår lite lystbetont og preget av tvang
  ‍
• Trener mer enn normalt
  ‍
• Vansker med å konsentrere seg
  ‍
• Endret humør, apatisk
  ‍
• Trekker seg bort fra sosiale sammenkomster
  ‍

Husk at en person ikke trenger å ha en spiseforstyrrelse selv om noen av disse punktene stemmer. På samme måte trenger ikke en med spiseforstyrrelser at alle disse punktene stemmer.  ‍

De underliggende årsakene til at en person utvikler en spiseforstyrrelse eller skader seg er ofte svært sammensatte og komplekse. Både individuelle, familiære/sosiale og kulturelle faktorer spiller inn i et årsakbilde. Spiseforstyrrelser og selvskading er ikke uforståelig, men kan være vanskelig for andre å forstå. Som nevnt er lav selvfølelse et fellestrekk hos mange. Andres oppfatning kan bli styrende for egenverdet. Det blir vanskelig å like seg selv og anerkjenne egne følelser. Mange som strever med et problematisk forhold til mat, kropp og vekt kan ha perioder med selvskading, samtidig som en som selvskader kan ha perioder der mat og kropp er vanskelig. Det er ikke uvanlig at personen har symptomer på depresjon og angst. Noen kan utvikle et rusmisbruk eller andre psykiskeplager.

 Ofte utvikler spiseforstyrrelser eller selvskading seg når livssituasjoner blir endret. Vær særlig oppmerksom dersom du er trener for utøvere som må legge om treningshverdagen sin grunnet skade eller sykdom og utøvere som er på vei fra barneidrett til ungdomsidrett eller fra ungdomsidrett til voksenidrett.

Allerede når du får mistanker om at utøveren sliter med enten mat eller selvskading bør du ta en samtale med utøveren. Dest tidligere du kan bidra til å snu en uheldig utvikling, desto bedre.

Om situasjonen ikke bedrer seg etter samtale med utøveren, og du fortsatt er svært bekymret for helsetilstanden, bør du ha en samtale med foresatte og/eller helsepersonell. Utøveren bør være klar over at samtalen blir gjennomført og bør få tilbud om å være med i samtalen. Samtalen bør gjennomføres selv om utøveren nekter for at det er nødvendig. Du skal ikke stå alene med bekymringen din.

Om situasjonen ikke bedrer seg etter samtale med foresatte og/eller helsepersonell, bør du igjen gjennomføre en ny samtale.  

Refleksjonsoppgave:
‍Hvilke egenskaper og verdier som trener tror du er ekstra viktig i møte med utøveren?

Kommunikasjon og språk

Som aktivitetsleder bør du også, uavhengig om du har en utøver du er bekymret for eller ei, unngå å ha fokus på og snakke om vekt, kroppsfasong og kroppsidealer. Unngå å snakke om slanking, om «Ja-mat» og «Nei-mat» og ikke kommenter kropp og vekt på utøvere eller deg selv. Ha fokus på lystbetont trening og treningsglede, med varierende grad av intensitet og øvelser. Belys viktigheten av restitusjon for hele laget, og tilstreb å gjøre situasjon og det «å lytte til kroppen» til en selvfølgelighet i treningsarbeidet for hele laget. Dette innebærer ikke bare hyppighet og intensitet på treningene, men også søvn rutiner, kostholds rutiner, skolearbeid med mer. Dette kan gjøres gjennom kortere undervisningsbolker om restitusjon (f.eks. i en pause), gjennom å tilpasse trening til utøverens hverdag og gjennom å vise forståelse for at prestasjoner kan svinge i takt med stress ellers i hverdagen.

Forståelse

‍Selvskading og spiseforstyrrelser kan være vanskelig å forstå, også for dem det gjelder.
For mange rundt kan det komme som et sjokk, og du kan reagere både med sinne, sorg, skyld og skam. Det kan være fristende å late som at du ikke ser noe, og et ønske om at «noen andre» tar opp problemstillingen med vedkommende. Det er likevel viktig at du som aktivitetsleder tar opp din bekymring med utøveren. Da viser du at du bryr deg om utøveren, noe som kan ha stor betydning for utøveren når han/hun har det vanskelig. I tillegg kan du bidra til at situasjonen snur før det får gå for langt. På flere arenaer (familie, skole, trening med mer) utøveren har trygge voksenpersoner rundt seg, jo enklere er det å hjelpe vedkommende i en frisk retning.

Kontakt andre

Spør om utøveren du kan ta kontakt og uttrykke din bekymring til foresatte. Aldri ta kontakt med foresatte uten at utøveren er informert og vet om at du gjør det. Det kan oppleves som et tillitsbrudd fra din side. Det er heller ikke sikkert du er kjent med hjemmesituasjonen til utøveren, og kanskje han ikke har det så bra hjemme. Spør i så fall om det er noen andre han stoler på og har tillit til som du kan kontakte. Det kan også være aktuelt å kontakte helsepersonell, for eksempel helsesykepleier på skolen eller fastlege.
Avhengig av utøverens alder, kan du aldri love at du ikke på noe tidspunkt vil ta kontakt med andre, for eksempel foresatte. Er utøveren under 16 år vil det ved en alvorlig situasjon/utvikling være påkrevd at du kontakter foresatte og/eller annen helsehjelp. Er utøveren over 16 år (helserettslig myndig) er det viktig å oppfordre og motivere utøveren til å oppsøke hjelp, gjerne sammen med deg.

Vær tilgjengelig - men innenfor dine grenser

Husk at det er sannsynlig at utøveren vil uttrykke at det ikke er noen grunn til bekymring og at han har kontroll over det han gjør. Respekter dette, men vær åpen om at du vil ta kontakt igjen med utøveren om en uke eller to, eventuelt før, dersom du blir svært bekymret. La også utøveren få muligheten til å kontakte deg ved behov. Unngå å si «Ta kontakt når som helst» dersom du ikke kan leve opp til det. Dersom utøveren en dag ikke får tak i deg når han trenger det, så kan han føle seg sviktet og han kan bli mindre trygg på deg. I stedet kan du heller si i hvilket tidsrom du vil være tilgjengelig, eller at han alltid kan sende en SMS, men at det ikke er alltid du har mulighet til å svare med samme. Det er også viktig at du setter grenser for deg selv og er åpen om disse grensene overfor utøveren. Tydelige grenser og rammer kan virke trygghetsskapende og forutsigbart for utøveren.

Du er aktivitetsleder - ikke behandler

Det er viktig at du er deg bevisst din rolle overfor utøveren. Som aktivitetsleder skal du ikke være behandler, men kan fungere som en støtte, samtalepartner og hjelpe til med veien videre. Rollen som behandler er det helsepersonell som har, for eksempel lege, psykolog og psykiater og ved behov ernæringsfysiolog.

Legeerklæring og treningsnekt

Dersom du er usikker på utøveren sin helsetilstand og hvor mye han bør trene, kan du oppfordre utøveren til å få en legeerklæring på at han er i god nok form til å fortsett å trene som normalt på fellestreninger. Dersom utøveren sin helsetilstand er av en slik karakter at normaltrening ikke er forsvarlig, bør eventuell «lovlig» trening bestemmes sammen med utøveren selv, lege og/eller annen behandler for eksempel psykolog. Dersom situasjonen vurderes så alvorlig at utøveren får midlertidig treningsforbud kan det likevel være viktig å holde kontakten med utøveren, eventuelt å sende utøveren en melding i ny og ne om at han er savnet. Selv om utøveren for en periode ikke kan delta på selve treningen begrunnet i helsetilstanden, kan det å få være med å se på eller å bidra på andre måter være av betydning for å opprettholde det sosiale rundt laget.  

Dersom du selv vurderer at utøveren ikke har godt av å trene så mye som han gjør, bør du ikke nekte han i å komme på trening dersom en legeerklæring ikke tilsier det. Mange med en spiseforstyrrelse bruker trening som en strategi for å regulerer vanskelige følelser eller for å veie opp for matinntak, og dette vil de gjøre uansett om de får komme på en fellestrening eller ikke. Med andre ord er det stor sannsynlighet for at utøveren vil trene uansett, men da alene. Da vil det nok være enda enklere å trene tøffere og hardere ettersom han er alene og ikke har gitte rammer å forholde seg til fra andre. Det er heller ingen som ser til ham og kan følge med dersom det skulle skje noe alvorlig.

Dialog

En en-til-en-samtale med utøveren kan være en fornuftig og viktig start for å ta opp bekymringen din. Samtalen bør legges til et sted hvor dere ikke vil bli forstyrret og avbrutt i tilfellet av at du kommer i posisjon til en god samtale. Blir du forstyrret eller avbrutt i løpet av samtalen kan situasjonen oppleves utrygg, og sannsynligheten er liten for at utøveren vil fortelle deg noe som helst.

Forbered deg til samtalen. Tenk gjennom hva du vil formidle, og hvordan du skal få formidlet det på en måte som gjør at utøveren føler seg respektert og hørt, og ikke mistenkeliggjort og dum. Selv om spiseforstyrrelser og selvskading kan være vanskelig å forstå for ensom ikke selv er berørt, bør du likevel etterstrebe å vise både forståelse og empati. Du bør også innta en rolig framtoning i stemme og holdning under samtalen.

‍Tid til samtale. Du bør sette av god tid til samtalen, slik at du faktisk har mulighet til å være der for utøveren dersom han ønsker fortelle deg noe eller at det kommer en følelsesmessig reaksjon under samtalen.

Unngå beskyldninger. Du bør ikke basere samtalen på beskyldninger og påståelser. Da er utgangspunktet for dialog dårlig, og sannsynligheten stor for at utøveren går i forsvarsposisjon. I stedet bør du fortelle utøveren hvorfor du er bekymret – og hva du helt konkret har observert som gjør at du tenker som du gjør? Vær åpen for at du kan ha mistolket situasjonen. Vær nysgjerrig og undrende i samtalen, ikke dømmende.  

Refleksjonsoppgave:
Hvordan vil du gjennomføre den første bekymringssamtalen med utøveren?

‍

• Inviter til samtale i en pause, rett etter trening eller rett før trening. Unngå å ta vedkommende til siden midt i en treningsøkt, da blir det veldig synlig for både utøveren selv og de andre utøverne at noe er galt
  ‍
• Tenk gjennom og vær forberedt på hva du vil si
  ‍
• Start samtalen med å tydeliggjøre din rolle. Du er en støttespiller, ikke en behandler. Fortell hva du kan bidra med og hjelpe utøveren med
  ‍
• Fortell vedkommende hvorfor du er bekymret ut i fra hva du har observert og hva du har tolket. Unngå å fokusere for mye på kroppslige endringer, men heller endringer i væremåte
  ‍
• Vær åpen for at dine observasjoner kan ha blitt tolket feil
  ‍
• Vær rolig i stemme og fremtoning under samtalen
  ‍
• Sett av nok tid til samtalen
  ‍
• Vær forberedt på avising, fornektelse og å bli kjeftet på. Vis i så fall forståelse for reaksjonen, ikke besvar med beskyldning eller kjeft
  ‍
• Ikke lov for mye, men hold det du lover
  ‍
• Spør utøver om du kan få lov å ta bekymringen din opp med foresatte eller andre tillitspersoner
  ‍
• Dersom du er alvorlig bekymret for utøverens helsetilstand kan du formidle at du kommer til å ta kontakt med andre, enten foresatte eller helsepersonell for råd og informasjon om veien videre

‍

Fysisk aktivitet blir vanligvis betraktet som noe positivt og helsefremmede nesten uansett sammenheng. Men for en som en strever med en spiseforstyrrelse og/eller selvskading kan fysisk aktivitet ta overhånd og bli altoppslukende. Overdrevenfysisk aktivitet omhandler i hovedsak atferd, det vil si det blir for mye, for lenge og/eller for ofte i forhold til det som er hensiktsmessig i et helsefremmende perspektiv. Fysisk aktivitet kan fungere som en måte å både kontrollere og regulerer ned vonde og vanskelige følelser. Treningen kan dermed oppleves som tvangspreget og lite lystbetont. Utøveren gjennomfører treningsøktene fordi han/hun «må», og opplever ofte ubehagelig stress og indre uro dersom treningen ikke gjennomføresetter planen. Risikoen for overtrening og belastningsskader er stor. Som aktivitetsleder kan det derfor være utfordrende å planlegge treningsøkter da du på den ene siden ønsker å legge opp til rolige treningsøkter for å skåne utøveren som har tvangspreget trening, samtidig som du på den andre siden ønsker å tilrettelegge for en god økt, med de intensitetssoner det innebærer, for resten av laget.

Den viktigste «tilpassingen» du gjør for en utøver som strever med spiseforstyrrelser eller lignende  er å ta bekymringen opp med vedkommende.
‍
I tillegg kan du:

• Unngå å snakke om eller kommentere kropp, mat og vekt ovenfor laget, enkeltutøvere eller foresatte
  ‍
• Unngå å snakke om «Ja-mat» og «Nei-mat» ovenfor laget
  ‍
• Være raus med ros, og restriktiv med ris
  ‍
• Ved konstruktiv kritikk skal dette alltid gis i etterkant av ros
  ‍
• Unngå å koble prestasjon opp til personlige egenskaper eller til kroppen
  ‍
• Legge til rette for et treningsmiljø hvor restitusjon blir prioritert, blant annet gjennom samtale i laget, variasjon i intensitet på treningsøktene og tilpassing av trening ut ifra utøverne sin hverdag ellers
  ‍
• Vise forståelse for at prestasjon kan svinge, ofte i takt med annet stress i hverdagen
  ‍
• Ta hensyn til skader og vondter. Tilpass treningen etter aktuell skade  
  ‍
• Unngå favorisering av enkelt utøvere på laget. Se alle hver økt, og gi alle minst en positiv tilbakemelding hver økt

‍

Oppgave:
‍Hvilke holdninger og egenskaper, og hvilke tiltak tror du vil være virkningsfulle for å forebygge selvskading og spiseforstyrrelser i spillergruppen?

Som aktivitetsleder bør du tenke gjennom følgende punkter når du planlegger og utfører en trening for en utøver som strever med mat og selvskading: 

• Unngå sykeliggjøring av utøveren ved tilrettelegging av økten – fokuser på det friske hos utøveren  
  ‍
• Ha stor variasjon i øvelsene
  ‍
• Planlegg hvile -og drikke pauser for hele laget
  ‍
• Vær oppmerksom på at rolige bevegelser med fokus på pust kan være utfordrende for utøvere med mye indre uro. Dette fordi en kommer i kontakt med egne følelser i kroppen, noe som kan være vanskelig.

Oppgave:
‍Skisser en aktivitetsøkt for utøveren og resten av laget. Hva vil du fokusere på for å forebygge videre utvikling av selvskading og spiseforstyrrelser.

Ønsker du og lære enda mer om hvordan du som aktivitetsleder eller trener kan legge til rette for mestring, bevegelsesglede og trygghet hos alle utøvere?

Med utgangspunkt i temaene på nettsiden, arrangerer Knutepunktet flere ulike kurs som gir deg mulighet til å lære mer om, reflektere over og øve på problemstillinger du kan møte på i trenerhverdagen.

Les mer om kursene her.